Juleoppgave

Julenissen, som i Norge ofte omtales som nissen, er en oppdiktet skikkelse i vestlig populærkultur, med røtter i gamle katolske tradisjoner og europeisk folketro.

Julenissen opptrer i forbindelse med julen, i Norge på Julaften. Skikkelsen blir gjerne framstilt som en eldre vennlig mann med kraftig hvitt skjegg og smilende øyne, ofte kledd i enten lang rød kappe eller en kort rød jakke. Han bærer også gjerne av store støvler og rød nisselue. Den moderne Julenissen kommer med gaver til barna, gaver han gjerne bærer i en sekk på ryggen eller har i en slede trukket av reinsdyr.

Julenissen har sitt utspring i den gamle helgenskikkelsen Sankt Nikolas og kom til Norge via Tyskland og Danmark først mot slutten av 1800-tallet. Navnet nisse kommer opprinnelig av Nils som er en forkortelse for Nikolaus. Sankt Nikolas var kjent for sine mange gode gjerninger og mirakler. I katolske land var det vanlig å dele ut gaver til barna på Nikoluasdagen. Da gikk St. Nikolaus rundt med gaver og spurte barna om de hadde vært snille. Barna hengte ut strømpene sine, og om morgenen fant de gaver i dem. Da hadde St. Nikolaus vært der om natten. Etter reformasjonen på 1500-tallet, mente en, i de protestantiske landene, at det var Jesus-barnet som ga gavene, og ikke St. Nikolaus. Derfor ble skikkelsen med gaver flyttet til julekvelden. I England og USA er St. Nikolaus kjent som Santa Claus.

Julenissen er i dag blitt en personifisering av jula og det mest utbredte verdslige julesymbolet i tiden før og i julehøytida. I følge norske og skandinaviske juleskikker deler julenissen ut julegaver på julaften. Under juleselskapet får mange barnefamilier besøk av en person som har kledd seg ut som julenissen og har med seg gaver.

Den amerikanske julenissenes vesen og attributter ble introdusert og fastlagt i diktet A visit from St. Nicholas fra 1823. Disse ble etter hvert utbredt internasjonalt, blant annet gjennom en serie populære reklametegninger fra Coca Cola på 1930-tallet. Den amerikanske Santa Claus-figuren har siden i stor grad erstattet tyske og andre nasjonale julenissevarianter, ikke minst som kommersiell reklamefigur.

Dikt av pakistanske veteraner i Norge.

Ved Oslo VO Smedstua har Bjørn Roar Byen dette året undervist en
rekke innvandrere i norsk, i prosjektet «Norskoffensiv i Groruddalen.
Han har vært lærer for innvandrere i snart to år og den mest fascinerende gruppen han har undervist for var de som kalles «40+». Dette er eldre pakistanere, fra 55 til 65 år. De var blant de første innvandrerne som kom til Norge i begynnelsen av 1970 årene. Dette har han valgt å skrive en bok om.

”De har ulik skolebakgrunn fra Pakistan, men de har aldri gått på skole her i landet. De har lært seg norsk gjennom samtaler med arbeidskollegaer. De snakket derfor stort sett et forståelig norsk, men uten riktig grammatikk. De begynte på norskkurset for å lære grammatikk, få et større ordforråd og lære mer om norsk kultur og samfunnsliv.”

Bjørn Roar forteller om da han utfordret elevene sine til å ta det norske språket et stort skritt videre ved å skrive dikt. Ingen av elevene hadde noensinne skrevet dikt før, verken i Pakistan eller her i Norge, så det å skulle begynne å gi uttrykk for følelser virket både skremmende og noe de var sikre på at de aldri ville få til.
I Boken skriver Bjørn Roar om en av elevene som fortalte om hvordan han hadde lovet sin mor å komme tilbake fra Norge så snart han hadde fått penger og blitt rik. Men dette tok mye lengre tid enn han hadde trodd, så en dag fikk han beskjed om at moren var død. Da han leste diktet sitt om savnet etter sin mor, satt flere av de andre elevene med tårer i øynene. Dette var følelser de kjente til. Dermed kom diktingen i gang blant alle de andre elevene også, og i løpet av noen uker hadde alle skrevet og levert hvert sitt første dikt, på norsk.






http://www.utdanningsetaten.oslo.kommune.no/getfile.php/utdanningsetaten%20(UDE)/Internett%20(UDE)/Bilder/skoler/oslovo_dikt_oslonaa_05_09.pdf